Havet

Ved daggry omslutter det enorme, blå havet sandstranden. Milde bølger skyller over glatte steiner med en myk, rytmisk sang.

Langsomt begynner vannet å trekke seg tilbake og gli unna sanddynene. En ny, skjult verden begynner å komme til syne.

Skinnende skjell og skjulte tidevannskulper kommer til syne fra dypet. Små havskatter ligger og venter i den varme morgensolen.

Utpå ettermiddagen har havet trukket seg langt, langt ut. Stranden er bred og varm, og små krabber piler over den tørre sanden.

Måker glir ned for å hvile på de store, tørre sandbankene. De leter etter godbiter i de grunne dammene som havet har etterlatt seg langt unna.

En kjølig bris feier plutselig over den brede stranden. Langt ute i horisonten begynner det stille havet å røre på seg.

Med en lav rumling begynner de første små bølgene å trekke seg tilbake. Kjølig vann skyller frem og kysser den varme, tørre sanden.

De brusende bølgene fyller de tomme tidevannskulpene og skvulper over de glinsende skjellene. Sakte begynner den brede sandstranden å forsvinne.

Flommen stiger høyere og skvulper over steinene. Snart er sandstranden nesten helt dekket av de dype, kjølige bølgene.

Innen kvelden har havet vendt helt hjem, dypt og blått. De kjølige bølgene skvulper igjen varsomt mot de høye sanddynene.

Under den stjerneklare nattehimmelen gjør vannet seg klart til å trekke seg tilbake nok en gang. Havets endeløse dans tar aldri slutt.

To ganger hver eneste dag trekker det store havet seg tilbake og vender hjem igjen. Denne trofaste rytmen bringer fred til stranden, gang på gang.