Frø

Dypt nede i den kjølige, stille jorden lå et lite frø lunt i mørket. Det lå varmt og trygt og drømte ikke om noe som helst.

Plutselig gjenlød en svak bankelyd ovenfra. Kjølige regndråper trakk ned i jorden og kilte forsiktig det sovende frøet.

En varm, gyllen solstråle trengte gjennom den mørke jorden. Den hvisket til frøet og sa at det var på tide å våkne.

Det lille frøet kjente en plutselig bevegelse inni seg. Med et lite knepp strakte det ut en blek rot for å holde fast i den mørke, lune jorda.

Deretter presset den en modig, liten grønn spire oppover. Den vesle stilken buktet seg og presset seg forbi harde småstein i jorda.

Den mørke jorda ble tung, og en enorm stein blokkerte veien. Den lille spiren stanset, trøtt og redd.

Med minnet om det varme lyset samlet den lille spiren kreftene sine. Den bøyde seg sakte og klemte seg rundt den tunge, gjenstridige steinen.

Med den store steinen bak seg klatret spiren høyere og høyere. Den mørke jorda begynte å føles varmere og lettere.

Like ovenfor begynte jorden å slå sprekker. Et sterkt lys skinte ned og ledet den lille spiren gjennom det aller siste jordlaget.

Plopp! Den lille, grønne spissen brøt seg rett gjennom jorda. For første gang kjente den den kjølige, friske luften fra verden utenfor.

Den lille spiren strakte seg høyere og nøt det varme solskinnet. Den kjente en mild bris danse rundt seg.

Den lille spiren foldet ut to bittesmå, grønne blader for å hilse solen velkommen. Den var endelig hjemme i det vide, vakre lyset.