Dag og natt

Lille jord snurret lykkelig rundt i det varme, klare solskinnet. Hun var svøpt i det myke skjerfet sitt av skyer, og hun elsket den muntre dagen.

På de grønne åsene hennes lekte søvnige kaniner og travle bier i det gylne lyset. De ønsket at den lykkelige dagen aldri skulle ta slutt.

Jorden elsket det varme, strålende ansiktet hennes, men hun hadde en enorm dans å utføre. Hun begynte å snurre sakte rundt i det dypblå verdensrommet.

Mens jorden dreide rundt, strakte lange skygger seg over gresset. Dyrene så solen synke lavere og følte seg litt urolige.

Jorden vendte varsomt ansiktet bort fra den gylne solen. Et varmt, oransje skjær farget himmelen idet dagen begynte å ebbe ut.

Nå bar jorden sin mørkeblå nattlue, dekket av tindrende stjerner. Hun viste dyrene at natten var mild og stille.

En søvnig liten bjørn skalv i den kjølige nattluften. «Hvor har det varme lyset blitt av?» hvisket han ut i mørket.

En liten, modig ugle bredte ut vingene og fløy høyt opp på den mørke himmelen, på leting etter den savnede solen.

Da den lille ugla fløy høyt over skyene, gispet den. Sola hadde ikke sluknet; den skinte fortsatt sterkt på den andre siden av jorda!

Den lille ugla stupte ned igjen mot den mørke skogen, ivrig etter å dele den vidunderlige hemmeligheten om det endeløse, gylne lyset.

Dyrene krøp tett sammen, glade for å vite at solen alltid var der. De lukket øynene i det lune, fredelige mørket.

Jorden snurret varsomt i den stille natten. Vennene hennes sov tungt, i vissheten om at den varme solen alltid ventet på dem.