Den kloke gamle skilpadden

Barnaby, den gretne landskilpadden, sukket under den enorme eika. Han ønsket seg en rolig lur, men de bråkete ungene i skogen fortsatte å stille spørsmål.

«Hvorfor er skallet ditt så hardt?» spurte en liten kanin. Barnaby mumlet misfornøyd og trakk hodet inn; han ønsket seg et øyeblikks fred.

Neste morgen rystet en voldsom storm skogen. Sterk vind blåste bort dyrenes mat og skjulte alle de kjente stiene.

Skjelvende og redde samlet de unge dyrene seg rundt Barnabys skall. Han stønnet, men han visste at han måtte føre dem i sikkerhet.

Barnaby ledet gruppen inn i den våte skogen. Han viste dem grettent hvordan de kunne lese den grønne mosen på trærne for å finne veien.

Deretter pekte han med kloa mot den fuktige jorda og lærte de sultne små hvilke søte røtter og bær som var trygge å spise.

En stri og flomstor bekk sperret plutselig veien for dem. Vannet pisket mot steinene; det var altfor dypt og strømmen altfor sterk til at de kunne krysse den.

De unge dyrene husket det Barnaby hadde lært dem, og samlet nedfalne greiner for å bygge en solid bro over det strømmende vannet.

De unge dyrene marsjerte trygt over broen av greiner. Da Barnaby så at de lyktes, kjente han en varm, stolt følelse i hjertet.

Til slutt nådde de en tørr og lun hule, trygt unna stormen. Ungdyrene skyndte seg inn og ristet de kjølige regndråpene av pelsen.

Inne i hulen delte de unge dyrene mat med glede og øvde på det de nylig hadde lært. Barnaby smilte av stille stolthet mens han betraktet dem.

Da stormen løyet, visste Barnaby at visdommen hans var trygg. Den ville leve videre gjennom disse unge vennene og veilede skogen i generasjoner.