Baby-elefant

Lille Ellie stirret ned på den lange, slappe snabelen sin. Den føltes som en sprellende nudel, og hun visste ikke hva hun skulle gjøre med den.

Hun så den enorme moren sin føre den sterke snabelen grasiøst gjennom det høye savannegresset for å plukke søte blader.

Under den varme, gylne solen kom Ellie og flokken frem til et glitrende vannhull. Hun var så tørst!

Ellie dyppet den bevegelige snuten sin i det kjølige vannet, men hun plasket det utover alt i stedet for å drikke!

Moren dultet forsiktig borti henne og viste hvordan hun skulle øse opp. Ellie trakk pusten dypt, men hun blåste bare noen tåpelige bobler!

Med nok et forsiktig forsøk sugde Ellie opp det kjølige vannet og sprutet det rett inn i munnen. Hun klarte det!

Plutselig hørtes en kraftig rasling fra de tette buskene i nærheten, og en fargerik fugleflokk skjøt opp i luften!

Flokken begynte å bevege seg raskt over den tørre sletten og virvlet opp tette skyer av gyllent støv.

Ellie følte seg liten og redd idet flokkens enorme bein marsjerte som grå søyler gjennom det tette, gylne støvet.

Hun strakte ut snabelen og la den tett rundt morens hale, og holdt seg godt fast mens de gikk sammen.

Vinden løyet, og den støvete stien førte dem inn i en stille, grønn lund med skyggefulle trær der det var trygt å hvile.

Ellie rørte ved morens snabel som en varm hilsen. Hun forsto endelig at snabelen hennes var perfekt til å drikke, holde seg fast og gi gode elefantklemmer.