Hagens reveånd

Ren elsket den stille hagen bak huset, der mosen vokste som myke tepper og steinlykter sto som tause voktere.

I det siste hadde en merkelig følelse hvilt over hagen. Små, lysende poteavtrykk dukket opp på mosen og førte mot kirsebærblomstene.

En stjerneklar natt fulgte Ren et spor av glitrende blått lys dypt inn i hagen, rett til hulrommet i det eldste treet.

Inne i hulrommet satt en liten rev med tre lysende haler. Det magiske vesenet skalv og så opp med bekymrede, klare øyne.

Det lille åndevesenet hadde mistet den dyrebare stjernejuvelen sin, og hagen begynte å visne. Ren lovte å hjelpe til med å finne den.

Sammen gjennomsøkte de skyggene; de løftet på tunge steiner og kikket nøye under tornebusker.

Ren holdt forsiktig unna de tornefulle greinene for å beskytte den lille reven, og delte så en søt riskake med den for å holde motet oppe.

Den savnede stjernejuvelen glødet dypt nede i den mørke hagedammen. Den lille reven klynket; den var for redd for det kalde vannet til å dykke uti.

Ren trakk pusten dypt og modig, knelte ved den glatte dammen og løftet forsiktig opp den glødende edelsteinen med et langt, kraftig blad.

Ren rakte den lysende edelsteinen tilbake til den lille reven. Umiddelbart skylte et varmt, strålende lys over hele hagen.

Hagen brast ut i en strålende, magisk blomstring. Den lykkelige kitsunen danset og etterlot seg et spor av glitrende stjernestøv.

Ren visste at selv de minste, usynlige skapningene fortjente vennlighet. Hver natt lå det en søt godbit og ventet ved det gamle kirsebærtreet.