Det første heiet

Klare farger og glade rop fylte den solfylte lekeplassen. I utkanten sto et barn alene og holdt hardt om en rød ryggsekk.

Plutselig spratt en knallgul ball bort fra den leende gruppen og rullet rett bort til føttene til barnet.

Barnet så ned, strakte ut hånden og plukket opp den varme, gule ballen. Det føltes som å holde et lite stykke av spillet.

Barnet trakk pusten dypt og tok ett skritt frem. Men på innsiden føltes det enkle ordet «hei» like tungt som et fjell.

På den andre siden av gressplenen avbrøt de andre barna leken. De så bort med vennlige, nysgjerrige øyne og ventet.

Barnet klemte hardt rundt ballen og tok enda et modig skritt fremover. Avstanden mellom dem ble mindre.

Barnet sto nå ansikt til ansikt med en ny venn og trakk pusten dypt og modig. Det var på tide å si noe.

Barnet åpnet munnen og sa et lavt, men tydelig «hei!». Ordet danset i den varme ettermiddagsluften.

Et øyeblikk var alt stille. Så lyste et bredt, strålende smil opp ansiktet til det andre barnet.

«Hei! Vil du leke sisten med oss?» spurte den nye vennen varmt, og strakte seg etter den gule ballen.

Med et glad nikk rakte barnet fra seg ballen og gikk ut på lekeplassen. Den tunge følelsen var helt borte.

Mens de løp og lo sammen, lekte de under den varme solen. Ett lite ord hadde åpnet en helt ny verden av vennskap.