Ventemånedene

Hver kveld, idet stjernene begynte å glimte, krøp et lite barn tett inntil mamma. Inne i den runde magen hennes vokste en liten hemmelighet.

Barnet presset en varm kinn mot den myke magen og lyttet oppmerksomt til de små, forsiktige dunkene der inne.

«Jeg skal bli storesøsken,» hvisket barnet ut i det stille rommet og lukket øynene for å drømme om fremtiden.

De så for seg å lære babyen å stable treklosser høyt, og å finne den mykeste, grønne mosen i hagen.

I løpet av dagen øvde barnet på det det hadde lært, og viste bamsen hvordan man deler leker og holder hender.

Mens ukene sneglet seg av sted, ble mammas mage enda rundere. Barnet krysset av hver dag som gikk, på en fargerik kalender.

Noen ganger føltes ventetiden veldig lang. Barnet så ut på de fallende bladene og lurte på når den nye vennen ville komme.

De hjalp til med å gjøre barnerommet klart og la et mykt, strikket teppe i den lille sprinkelsengen ved vinduet.

En stille natt dunket et plutselig, kraftig rykk borti barnets øre. Det føltes som en liten, hemmelig hilsen fra innsiden.

«Ikke vær redd,» hvisket barnet tilbake til den varme kulen. «Jeg skal lære deg å jage sommerfugler og holde deg trygg i regnet.»

Den lange ventetiden var nesten over. Storesøskenet sovnet den kvelden og drømte om de herlige eventyrene som ventet.

Endelig var ventetiden over. Den stolte storesøskenet holdt opp en fargerik kloss så den lille babyen kunne se den, og hvisket: «Det er her vi begynner.»