Ansikter

Leo elsker å leke i den solfylte parken og studere ansiktene til folk. Han kan se hvordan de har det, før de sier et eneste ord.

Søsterens store, smilerynkede øyne og brede smil forteller ham at hun har en fantastisk dag, uten at hun sier et eneste ord.

For Leo er hvert ansikt som en fargerik bildebok som forteller hemmelige historier uten å si en lyd.

Så får Leo øye på venninnen Mia, som sitter stille på en trebenk. Selv uten en lyd kan han se at hun er veldig lei seg.

Leo ønsker å hjelpe vennen sin med å føle seg bedre. Han tar et skritt nærmere, og ansiktet hans viser hvor mye han bryr seg.

Leo prøver å lage et tåpelig ansiktsuttrykk ved å blåse opp kinnene og skjele, for å få Mia til å smile.

Mia ser opp, og øyenbrynene rykker til. Et lite, forsiktig rykk viser seg i munnviken idet hun prøver å la være å le.

Plutselig river et vindkast tegningen rett ut av hendene på Mia! Øynene hennes blir store, og munnen åpner seg i en overrasket «O».

Leo kaster seg ut i det med bestemt mine idet han løper etter det flyvende papiret, forbi huskene på lekeplassen.

Leo griper det flyvende papiret akkurat i tide! Han holder det frem, med et stolt og triumferende glis i ansiktet.

Mia tar imot tegningen igjen, og ansiktet lyser opp i et bredt smil som får øynene til å knipe seg sammen – et smil som sier «takk» tydeligere enn noen ord.

Leo smiler tilbake, med øyne som stråler. Han vet at de varmeste samtalene deles gjennom et lykkelig og omsorgsfullt ansikt.