Petes undervannsverden

Lille Pete skalv på den glitrende isen. Vennene hans plasket fornøyd, men Pete klamret seg til kanten, livredd for det iskalde vannet.

Bestefar Pingvin vagget bort. Han pekte gjennom den klare isen og hvisket om en hemmelig, lysende verden som lå skjult dypt der nede.

Pete holdt seg godt fast i bestefarens varme vinge. Han trakk pusten dypt og modig, lukket øynene og sprang ut fra den islagte avsatsen.

Plask! Det iskalde vannet svei til å begynne med, men så åpnet Pete øynene og så en magisk skog av lysende grønn tare.

Klare neonfisket svirvlet rundt dem i en glitrende dans og lyste opp det dypblå vannet som små, svømmende stjerner.

En vennlig selunge pilte forbi dem og etterlot seg et langt, virvlende spor av glitrende sølvbobler.

Bestefar slapp forsiktig taket i vingen til Pete og nikket. Det var på tide at Pete prøvde å svømme helt på egen hånd.

Med et modig svømmetak svømte Pete fremover på egen hånd. Han jaget de sølvfargede boblene mot en praktfull, lysende isbue.

Mens han gled under den enorme buegangen, følte Pete seg vektløs og fri. Det mørke, skumle havet var blitt til en lekeplass full av underverk.

Han tok en lystig salto i vannet, og frykten var fullstendig glemt. Det dype havet var ikke lenger et skummelt sted.

Pete og bestefar dukket opp til overflaten igjen. Pete ga fra seg et gledesfylt pip, ivrig etter å fortelle vennene sine om eventyret.

Med et lystig plask stupte Pete rett uti igjen. Han visste at det vi frykter mest, noen ganger rommer den vakreste magien.