Luna den modige

Dypt inne i den hviskende furuskogen ble vesle Luna født. Hun var den minste valpen i flokken, men den lille snuten hennes var alltid i bevegelse.

Mens brødrene og søstrene hennes brytet og tumlet rundt, satt Luna stille og snuste inn den friske brisen med duft av furu.

Da vinterens tunge snøfall kom, måtte flokken finne et nytt hjem. De la i vei over de kalde, hvite åsene.

Mens hun travet langs en høy, værutsatt fjellrygg, fanget Luna plutselig opp en merkelig, skarp lukt i den kalde vinden.

Luna klynket og dro i morens pels, men de store ulvene var for opptatt med å ta seg frem i den dype snøen til å legge merke til det.

Luna stolte på nesen sin og travet modig videre. Hun snuste i den dype snøen for å finne kilden til den skumle lukten.

Den skarpe lukten førte henne rett til en skjult fare. Like foran henne lå et lag med tynn, skjør is over en dyp kløft.

Luna stoppet rett ved kanten av den skjøre isen og hylte av alle krefter for å advare familien sin.

Da de hørte det lille, men kraftfulle hyllet hennes, skled de store ulvene til stans bare noen få centimeter fra den smuldrende iskanten.

Den stolte alfahannen trådte frem og gned seg varsomt inntil Luna. Hele flokken så på den lille valpen med dyp takknemlighet.

Med snuten som veiviser ledet Luna stolt familien sin rundt den islagte kløften og mot en trygg sti.

I den varme, solfylte dalen smilte Luna. Hun hadde bevist at selv den minste valpen kan være en mektig helt.