Hanas stjernelyste reise

Den vesle kolibrien Hana lå lunt i mosenestet sitt og så opp da bestemoren pekte mot den glitrende nattehimmelen.

En kjølig høstvind hvisket at det var på tide å dra. Hana trakk pusten dypt og svevde modig ut i den enorme, mørknende himmelen.

Høyt over de mørke åsene glimtet stjernene som et vennlig kart. Hana fulgte den lysende stien, mens de små vingene hennes summet av energi.

Plutselig drev tette, grå skyer over himmelen og slukte de klare stjernene. Hana kunne ikke lenger se det glitrende kartet sitt.

Hana følte seg svært liten der hun var gått seg vill i den kalde, fuktige tåken. Så husket hun bestemors varme stemme og visste at hun måtte fly høyere.

Med et kraftig energirykk presset Hana seg opp gjennom den tette tåken. Plutselig brøt hun ut i en klar, stjernefylt himmel.

Der, strålende klart, lå det vakre stjerneblomst-stjernebildet. De lysende kronbladene viste veien videre.

Plutselig suste et kraftig vindkast gjennom natten og truet med å blåse den lille kolibrien langt ut av kurs.

Hana la vingene inntil kroppen og suste modig gjennom den hylende stormen, med blikket festet på den glitrende stjerneveien der oppe.

Den hylende vinden løyet omsider. Nedenfor begynte et varmt, gyllent lys å bre seg over en vakker, grønn dal.

Hana svevde ned mot de velduftende blomstene, med hjertet fullt av glede. Hun hadde kommet seg gjennom den lange natten.

Mens hun drakk den søte nektaren, så Hana opp mot de bleknende morgenstjernene med takknemlighet, i vissheten om at bestemorens visdom ville veilede henne for alltid.