Fionas milde lys

Lysende ildfluer danset i et blendende opptog. Fiona svevde nær kløveren og ønsket at hennes egen, myke ravgule glød kunne skinne like sterkt.

En kjølig vind blåste og spredte de lysende ildfluene. Fra en mørk, hul trestokk pep en bitteliten, redd museunge om hjelp.

Fiona flakset ned til den mørke stokken. Mens skarpe, blinkende lys skremte den lille musa, virket Fionas dempede glød trygg.

Museungen Pip kikket frem. Beroliget av Fionas jevne ravgule lys tok han et modig skritt frem i den stille natten.

Lange skygger strakte seg over skogbunnen. Fiona fløy like foran og holdt det varme lyset sitt tett inntil seg, slik at Pip ikke skulle gå seg vill.

En rasling i de mørke buskene fikk dem til å stivne. Fiona sto modig fast, og det lune lyset hennes lyste opp de trygge tråkkesteinene foran dem.

Pip hoppet modig over de våte steinerne. Fionas varme, stødige skinn fikk det mørke, strømmende vannet til å virke trygt og lyst.

Mellom de tykke røttene til en stor eik kom et varmt og lunt rede til syne. Fionas milde lys ledet Pip helt frem til inngangsdøren hans.

Pips mor skyndte seg ut av det lune reiret og omsluttet ungen sin i en varm klem. Fiona så på dem, med et lite hjerte fylt av lykke.

De andre ildfluene samlet seg rundt, etter å ha betraktet Fionas milde lys ovenfra. De summet lavt av undring og respekt.

Fiona smilte mens det lille lyset hennes skinte med stille stolthet. Hun visste endelig at det myke, milde skjæret hennes var perfekt akkurat slik det var.

Under stjernehimmelen visste Fiona at det milde lyset hennes hadde en spesiell hensikt. Noen ganger er et svakt skinn akkurat det som trengs for å finne veien.