Det bortkomne lammet

Høyt oppe i de varme, gresskledde åsene våket en vennlig gjeter over den myke saueflokken sin, mens den gylne solen begynte å gå ned.

Han ledet sauene varsomt mot den lune innhegningen av stein, mens han banket lett med trestavene for å holde dem trygge.

Hyrden talte de myke vennene sine én etter én idet de kom inn. Åttiåtte, nittini ... men én plass var tom.

Hyrden lette over den mørknende engen og ropte på det bortkomne lammet sitt, men bare vinden svarte.

Fast bestemt på å finne det bortkomne lammet sitt, tente gjeteren den lysende lykten og steg inn i den mørke dalen preget av skygger.

Den bratte, steinete stien var kald og mørk, men gjeteren lette bak enorme steinblokker mens han lyste med sitt varme lys.

Dypt nede i dalen stanset gjeteren og lyttet. Gjennom lyden av en fossende bekk hørte han et svakt, kjent rop.

Hyrden fulgte lyden og fikk øye på det lille lammet sitt, som sto og skalv på en bratt, glatt fjellhylle like over den strømmende bekken.

Med varsom hånd strakte gjeteren seg ned mot den glatte fjellhyllen og løftet det skjelvende lammet opp i de varme armene sine.

Med det trygge, søvnige lammet tett inntil brystet begynte gjeteren den lange turen opp igjen bakken, under stjernehimmelen.

Da de nådde toppen av bakken, jublet de nittini sauene med glade brekninger over å se vennen sin trygg til slutt.

Endelig i trygghet smilte gjeteren mens han stelte det lille lammet til ro, vel vitende om at hver eneste av sauene hans var dypt elsket.