Å være snill

Mia elsket solfylte morgener i parken. Mens hun hoppet lett av gårde langs stien, stoppet hun for å gi en tørst marihøne en liten dråpe vann.

Plutselig blåste et vindkast tegningene til Mr. Higgins av gårde. «Ikke vær redd, jeg skal hjelpe!» ropte Mia, klar til å løpe i de røde joggeskoene sine.

Mens Mia løp etter papirene, så hun en liten valp som hadde surret seg fast rundt en benk. Hun avbrøt jakten for å forsiktig løsne båndet.

I nærheten gråt en liten gutt fordi lekeflyet hans hadde havnet dypt inne i en tornebusk, langt utenfor rekkevidde.

Mia strakte seg forsiktig inn i den tornete busken for å hente ut leken. Hun ga den tilbake til gutten med et varmt smil.

Men vinden var ikke ferdig ennå. Den feide den siste og vakreste tegningen høyt opp i grenene på en høy eik.

Mia sto på tå og strakte seg så høyt hun kunne, men tegningen var akkurat utenfor rekkevidde.

Da den lille gutten så at hun strevde, løp han bort med et bredt smil, klar til å hjelpe den nye venninnen sin med å nå den høye greinen.

Gutten ga Mia et stødig løft. Med en kraftig strekk fikk hun tak i tegningen på grenen uten problemer.

Mia leverte de fargerike tegningene tilbake til Mr. Higgins. Den gamle kunstneren strålte av glede mens han igjen holdt de dyrebare kunstverkene sine i trygg forvaring.

Overalt i parken begynte folk å hjelpe hverandre. Den lille gutten delte leken sin, og andre plukket opp greiner som hadde falt ned.

Mia smilte da hun innså at det å være snill ikke handler om store gester. Det handler om å gjøre små, kjærlige ting, om og om igjen.