Familien som valgte meg

På det koselige soverommet holdt barnet i sølvstjerneanhenget sitt og så ut av vinduet. Hvor begynte historien deres?

Mamma og pappa satt tett sammen og åpnet et fargerikt utklippsalbum. De viste et kart over fjerne fjell og brede, blå elver.

Barnet så nøye på et bilde av et lite, modig frø. Kunne et lite frø virkelig reise hele den veien?

Barnet lukket øynene og så for seg det lille frøet som steg opp mot den store, vide himmelen og begynte på sitt modige eventyr.

Det lille frøet danset på en varm bris, svevde høyt over den grønne skogen og beveget seg mot det ukjente.

Den kjølige vinden blåste og mørke regnskyer tårnet seg opp, men det lille frøet seilte trygt gjennom stormen.

Til slutt sprakk de mørke skyene opp, og en varm, gyllen solstråle strakte seg ned for å vise det lille frøet veien hjem.

Med et lett flagrende svev landet det lille frøet varsomt i en flekk med næringsrik, varm jord – akkurat der det alltid var ment å skulle vokse.

«Visste vinden hvor den skulle dra?» spurte barnet med en tåre i øyekroken. Mamma ga barnet en varm og tett klem.

Pappa smilte og pekte på den siste siden i utklippsboken. «Vinden visste det,» hvisket han, «for hjertene våre kalte deg alltid hjem.»

Barnet rørte ved sølvkjedet med stjerneanhenget og kjente en varm glød inni seg. De var trygge, godt plassert mellom de to menneskene som elsket dem høyest.

Trygt inntil varme armer visste barnet at det hadde vokst opp i en annen hage, men nå var det endelig hjemme, der det hørte til.