Gamle hus

For lenge siden var verden stor og svært vindfull. For å holde varmen krøp familier sammen inne i dype, mørke grotter.

Et knitrende bål fikk vennlige skygger til å danse på steinveggene, men den kjølige vinden pep fortsatt der inne.

Da den varme vårsolen drev vinteren bort, steg familier ut av de mørke hulene og inn i de friskt grønne dalene.

Ved hjelp av bøyelige greiner og gyllent gress flettet de koselige små hytter midt ute på de grønne engene.

Om natten kunne de se opp på de tindrende stjernene og lytte til den milde, hviskende elven i nærheten.

Men da de kjølige høstvindene begynte å hyle, ristet og skalv de skjøre gresshyttene i stormen.

For å gjøre hjemmene sine solide samlet de flinke byggerne tykke tømmerstokker og våt, klebrig leire fra elven.

Ved hardt arbeid stablet de de tunge tømmerstokkene og klappet tykk leire på veggene. Solide trehus begynte å reise seg.

Trehusene var svært solide, men kald trekk og nysgjerrige skogsdyr snek seg likevel inn gjennom de åpne døråpningene.

For å holde kulden ute tilpasset de oppfinnsomme byggerne en flat treplanke slik at den passet perfekt i den åpne døråpningen.

De hengte forsiktig den tunge platen på kraftige hengsler og skapte dermed den aller første døren som kunne svinge opp og igjen.

Med et svakt klikk lukket den nye døren seg helt igjen. Innenfor var det varmt og trygt – endelig et perfekt og lunt hjem.