Trixie finner veien hjem

Dypt inne i en solfylt dal gumlet lille Trixie – en Triceratops-unge – på søte, grønne bregner nær morens varme skygge.

Plutselig veltet mørke skyer inn over åsene, og et kraftig tordenskrall fikk bakken til å riste, noe som skremte lille Trixie.

Kaldt regn begynte å pøse ned og gjorde dalen utydelig. Trixie krøp bak en mosegrodd stein og innså at hun var helt alene.

Skjelvende i det kalde regnet tok Trixie et modig skritt frem fra bak den våte steinen. Hun måtte finne familien sin.

Hun marsjerte gjennom den mørke, gjørmete skogen. Klissete gjørme sprutet opp på de små tærne hennes, men hun fortsatte å lete med modige øyne.

Akkurat da hun hadde lyst til å gråte, gjenlød et mykt, dypt drønn gjennom den hylende vinden. Det var morens spesielle, kjærlige kall!

Trixie spisset ørene og lyttet nøye til buldringen. Vinden blåste kraftig, men hun visste nøyaktig hvilken vei hun skulle gå.

En enorm, glatt trestamme sperret stien. Trixie klatret rett over den, med blikket festet på de lysende bregnene lenger fremme.

Trixie banet seg vei gjennom det tette krattet av lysende bregner. Morens varme romling hørtes nærmere og tydeligere nå.

Gjennom trærne, som sto stadig lenger fra hverandre, dukket en varm og kjent skikkelse opp på den tåkefylte lysningen. Mor ventet like foran!

Med et gledesfylt pip løp Trixie over lysningen og krøp trygt inntil morens enorme, milde snute.

Stormen ga seg og etterlot en strålende regnbue. Trygg og god og varm visste Trixie at morens kjærlige stemme alltid ville vise henne veien hjem.