Månen

Høyt oppe på den fløyelsmyke himmelen smilte månen ned til skogen. Han elsket å skinne klart og fullt, iført nattluen sin med stjerner på.

Han kastet et mykt, sølvaktig skinn over den sovende skogen, slik at natten føltes trygg og lun for dyrevennene hans.

Men snart krøp en skygge over det sølvfargede ansiktet hans, og månen krympet til en nøyaktig halvsirkel. Han lurte på om han var i ferd med å forsvinne.

Selv som halvmåne gjorde han sitt beste for å lyse opp stiene; han vippet på den stjernebesatte luen sin for å vise vei for en hjortefamilie.

Ettersom nettene gikk, ble han en slank, sølvfarget sigd, buet som et lysende smil i mørket.

Selv om han var liten, skinte han av alle krefter. De små uglene kvitret, glade for det milde lyset fra sigden hans.

Han visste at han ble mindre, men han holdt stjernehetten rett og våket stolt over vennene sine i skogen.

Til slutt kom natten da månen ble helt mørk og skjulte ansiktet sitt på den dype, fløyelsmyke himmelen.

Selv om han var usynlig, kjente han fremdeles sin solide, kraterfylte skikkelse under den lune lua. Han lyttet fornøyd til vennene som hvisket nede fra dypet.

Med et lykkelig sukk begynte månen å vokse, og den lyste igjen klar og full over den gledefylte skogen.

Han innså at enten han var en liten stripe eller en stor, lysende sirkel, var han alltid den samme månen.

Trygg og elsket skinte månen lykkelig under de tindrende stjernene – alltid den samme vennen for den stille skogen der nede.