Den blå planeten

På nært hold roterer vår vakre jord lystig i verdensrommets stille mørke, svøpt i myke, hvite skyer.

De klare, safirblå havene og de grønne landområdene er hjemsted for hvert eneste høye tre, hver travle by og hvert vennlige ansikt vi kjenner.

En vennlig, tindrende stjerne hvisker en hemmelighet og inviterer oss med på en storslått reise langt inn i den dype, stjerneklare natten.

Vi svever sakte oppover og forlater det varme hjemmet vårt mens vi driver mot den klare, lysende månen.

Herfra begynner de enorme kontinentene å flyte sammen, og havene ser ut som små pytter med knallblå maling.

Vi vinker til enorme planeter med oransje striper mens vi glir videre inn i det stille, stjernefylte mørket.

Vi springer lenger ut i den dype, fløyelsmyke himmelen og ser hjemmet vårt krympe til et stille, glødende punkt av turkist lys.

Resten av solsystemet vårt begynner å blekne bak oss, og etterlater seg bare et enormt, stille hav av glitrende stjerner.

Når vi ser tilbake gjennom det endeløse stjernehavet, kan vi knapt finne det lille stedet der alle historiene våre lever.

Helt ytterst i det stille solsystemet er hjemmet vårt ikke noe mer enn et lite, skjørt punkt av glødende turkist lys.

På så stor avstand innser vi at dette lille punktet rommer hver sang, hvert grønne tre og alle vi elsker.

Vi lover å verdsette og beskytte vår vakre, lille blå prikk, og bære dens stille under i hjertene våre for alltid.