Sacagawea: Veiviseren som krysset et kontinent

Høyt oppe på en solfylt høyde skuet unge Sacagawea ut over den enorme dalen. «Jorden er et gigantisk kart,» hvisket bestemoren.

De gikk gjennom den tette skogen og lærte hvordan mose vokser på nordsiden av trær, og hvordan bøyd gress avslører skjulte stier.

Plutselig rullet en tykk, hvit tåke inn over åsene og skjulte de kjente stiene under et mykt, stille teppe.

Sacagawea rørte ved den rue trebarken og lyttet til elvens fjerne sang. Hun visste nøyaktig hvilken vei hun skulle føre dem hjem.

Årene gikk, og Sacagawea vokste opp og ble høy og klok. En dag ankom slitne reisende som lette etter en trygg vei gjennom de enorme, snødekte fjellene.

De ruvende fjelltoppene virket bratte og farlige. Sacagawea gransket horisonten og husket det bestemoren hadde lært henne.

Hun fikk øye på en slak forsenkning mellom de snødekte toppene. Det var det skjulte passet bestemoren hennes hadde pekt ut for så lenge siden.

Hun trådte frem for å vise vei for de bekymrede reisende. Med et varmt smil pekte hun mot den hemmelige fjellstien.

Gruppen begynte den bratte oppstigningen og fulgte etter Sacagawea opp de steinete stiene, mens kald vind begynte å blåse.

Mens snøen falt, tydet Sacagawea formasjonene i steinene og løpet til de frosne bekkene for å finne det tryggeste fotfestet.

Til slutt gikk de gjennom det høye passet og ut i det varme sollyset. En vakker, grønn dal strakte seg ut foran dem.

Med et lykkelig hjerte kjente Sacagawea bestemorens ånd i den varme brisen. Lærdommen hennes hadde hjulpet dem med å krysse det enorme kontinentet på trygt vis.