Harriet Tubman: Konduktøren på Den underjordiske jernbanen

I det stille mørket så unge Harriet ut mot den tause skogen. Hun holdt sjalet tett inntil seg og drømte om en vei til frihet.

Plutselig sprakk de mørke skyene opp. En strålende stjerne i hvitt og gull lyste ned og opplyste nattehimmelen som et vennlig fyrlys.

Harriet så opp og smilte, og kjente det varme lyset skylle over seg. Hun visste at denne vakre stjernen ville være hennes veiviser.

Da man trådte inn i den mørke skogen, virket stien foran mystisk og dyp. Høyt der oppe glimtet den vennlige stjernen gjennom greinene.

Grenene ble tette og tunge og skjulte den lysende veiviseren hennes. Harriet stanset og lyttet oppmerksomt til skogens lave hvisking.

En mild bris fikk grenene til å bevege seg, og bladene skilte seg. Nordstjernen strålte gjennom åpningen og sendte et varmt lysglimt.

Plutselig veltet en tykk, hvit tåke inn mellom trærne og slukte stien i kalde, lydløse skygger.

Harriet sto stille i tåken og lukket øynene. Hun husket det jevne, varme lyset fra stjernen sin og følte seg modig igjen.

Da hun åpnet øynene, feide en mild bris bort den kalde tåken og avdekket stjernens klare lys på nytt.

Med et gledesfylt hjerte fulgte Harriet den lysende stien ut av den mørke skogen. Trærne åpnet seg og avslørte en vid, åpen eng.

På den stille engen så Harriet opp på sin trofaste veiviser. Hun var trygg nå, og hjertet hennes var fylt av glede og mot.

Harriet visste at hun alltid ville stole på himmelen, klar til en dag å lede andre langs den samme lyse veien til frihet.